Cumbia kjennetegnes av et rolig tempo og en tydelig todelt takt. Melodiene går oftest i moll, med korte og gjentagende motiv som varieres noe. Tekstene kan være fortellende eller beskrivende, og handler gjerne om kjærlighet, hverdagsliv og lokale tradisjoner.
I de eldre, tradisjonelle formene dannes det rytmiske grunnlaget av et samspill mellom de tre trommene tambora, llamador og alegre samt maracas og av og til guacharaca (en form for guiro). Melodien spilles på de lange fløytene gaita (eller kuisi) som stammer fra urfolkenes kultur. Fra slutten av 1800-tallet ble ulike europeiske instrumenter som trekkspill (vekseltonig durspill), klarinett og trompet tatt i bruk.
Fra midten av 1900-tallet utviklet det seg urbane cumbiaformer, særlig i byene Barranquilla og Bogotá. Disse variantene ble spilt av større band som kunne bruke piano, el-bass, el-gitar, synthesizer, slagverk og blåserrekker. Denne urbane cumbiaen bidro i stor grad til sjangerens spredning også utenfor Colombias grenser.
Gjennom migrasjon og plateindustrien spredte cumbia seg blant annet til Mexico, Peru, Argentina og Chile, hvor det ble utviklet lokale varianter. I Mexico ble cumbia påvirket av lokale musikksjangere som huapango, mariachi og musica norteña. I Argentina oppsto fra 1990-tallet cumbiastilene cumbia-rap og cumbia villera som begge kan knyttes til slumstrøk og fattigdom. Cumbia etablerte seg fra 1960- og 1970-tallet også i spansktalende miljøer i USA, parallelt med andre latinamerikanske sjangere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.